Mange bedrifter som finner ut at de er omfattet av åpenhetsloven, vil raskt vite hva de minimum må gjøre. Det er et forståelig spørsmål. Svaret er mer krevende enn de fleste forventer.

​

Nei, dere trenger ikke vite alt

Det første spørsmålet de fleste stiller er dette: må vi vite hva alle våre leverandører gjør, hvor alle varene kommer fra og hvordan de er laget?

​

Svaret er nei. Åpenhetsloven krever en risikobasert tilnærming. Det betyr at dere ikke skal vurdere hver minste detalj hos alle leverandører. Dere skal velge ut de som har forhøyet risiko.

​

Risikoen vurderes i flere retninger. En handler om menneskers arbeidsforhold. En annen handler om menneskerettigheter mer generelt. En tredje handler om innkjøpsvolum og hvilke leverandører som er viktige for virksomheten. Det finnes andre parametre også, men poenget er at dere skal prioritere, ikke kartlegge alt.

​

Velg ut noen store leverandører og noen med vesentlig risiko. Det er der dere skal begynne.

​

Minimumskravet er mer omfattende enn det høres ut

Her kommer den delen de fleste ikke forventer: minimumskravet i åpenhetsloven er ganske omfattende. Gjør du jobben skikkelig etter minimumskravene, har du egentlig en god aktsomhetsvurdering og en god redegjørelse.

​

Det er vanskelig, tilnærmet umulig, å lage en universell sjekkliste som dekker et minimum for alle. Alle bedrifter er ulike. De har ulik leverandørbase og ulike interne rutiner. Det som er tilstrekkelig for én bedrift, er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for en annen.

​

Det som alltid må være på plass er tre ting: en vurdering av risiko i leverandørbasen, en beskrivelse av metoden som er brukt i risikovurderingen, og en redegjørelse som dokumenterer arbeidet.

​

Hvorfor så mange gjør for lite​

Forbrukertilsynet har selv påpekt at de ser utstrakt bruk av generelle spørreskjemaer uten at svarene blir bearbeidet. Det er et mønster vi kjenner igjen.

​

Grunnen er enkel: det fremstår som at man gjør noe. Et spørreskjema sendt ut til leverandørene ser ut som et tiltak. Det er synlig. Det kan dokumenteres. Men hvis ingen har vurdert, tolket og bearbeidet svarene, er det ikke en aktsomhetsvurdering. Det er en øvelse i å ha ryggen fri.

​

Den vanligste feilen

Den feilen viser oftest når bedrifter forsøker å oppfylle kravene på egen hånd, er at de konkluderer med at de ikke har risiko i leverandørkjeden sin.

​

Det er aldri riktig. Det er som regel et tegn på at vurderingen ikke er gjort grundig nok. Alle virksomheter av en viss størrelse har leverandørkjeder med et visst omfang. Risiko finnes. Spørsmålet er om noen har tatt seg tid til å lete etter den.

​

Hva skiller de som tar det på alvor

Det er en tydelig forskjell mellom bedrifter som tar Åpenhetsloven på alvor og de som bare gjør det for å ha ryggen fri. De som tar det på alvor ser en iboende verdi, både for menneskerettighetene og for egen virksomhet. De forstår at kontroll på leverandørkjeden er god forretningspraksis, ikke bare et lovkrav.

 

Gjør jobben grundig

Det viktigste du kan ta med deg fra dette innlegget er at jobben må gjøres grundig. Ikke fordi Forbrukertilsynet kommer og banker på døren i morgen, men fordi en overfladisk aktsomhetsvurdering ikke gir dere den innsikten og den beskyttelsen loven er ment å gi.

​

Åpenhetsloven er ikke designet for å skape papirarbeid. Den er designet for å gi virksomheter reell kontroll på hva som skjer i leverandørkjeden deres. Den jobben kan ikke gjøres halvveis.