De vanligste feilene i en redegjørelse

Mange virksomheter publiserer en redegjørelse og tror jobben er gjort. Forbrukertilsynet ser noe annet. Her er de vanligste feilene og hva dere bør gjøre i stedet.

De rapporterer ingen risiko

Den vanligste feilen er at virksomheten konkluderer med at det ikke finnes risiko i leverandørkjeden. Det er aldri riktig.

Manglende funn er som oftest et tegn på at vurderingen ikke er gjort grundig nok, ikke at risikoen faktisk er fraværende. Forbrukertilsynet ser på dette som et rødt flagg, ikke som et tegn på god etterlevelse.

De ser bare på direkte leverandører

Åpenhetsloven krever at dere også vurderer risiko i underleverandørkjeden, ikke bare hos de dere handler direkte med. En leverandør som selv kjøper varer fra høyrisikoland er relevant for vurderingen deres.

Det betyr ikke at dere må ha fullstendig oversikt over hele kjeden. Det betyr at dere skal stille spørsmål om underleverandører til de leverandørene dere følger opp.

De tror de må ha detaljert oversikt over hele kjeden

Loven krever en risikobasert tilnærming, ikke fullstendig kartlegging av alle ledd. Start med de leverandørene som har høyt innkjøpsvolum og de som opererer i bransjer eller land med kjent risiko. Der er det dere skal bruke ressursene.

De blander inn klimaregnskap og ESG

Åpenhetsloven handler om menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Det er ikke en miljølov og det er ikke en generell ESG-rapport. Klimautslipp, CO2-regnskap og miljøtiltak hører ikke hjemme i redegjørelsen.

Mange virksomheter fyller opp redegjørelsen med bærekraftstiltak og tror det styrker dokumentet. Det gjør det ikke. Det skaper forvirring om hva som faktisk er vurdert.

Redegjørelsen er ikke signert

Loven krever at redegjørelsen er signert av daglig leder eller styret. En usignert redegjørelse oppfyller ikke lovens formelle krav, uansett hvor godt innholdet er.

Sjekk også at redegjørelsen er datert og at det fremgår tydelig hvilken periode den gjelder for. Redegjørelsen for 2025 skal dekke aktsomhetsvurderingene gjort i regnskapsåret 2024.

Redegjørelsen er ikke lett tilgjengelig

Den skal ligge åpent på nettsiden og være lett å finne. En PDF gjemt under "om oss" uten tydelig merking holder ikke. Forbrukertilsynet skal kunne finne den raskt ved en kontroll.

Metoden er ikke beskrevet

Mange skriver hva de fant, men ikke hvordan de kom frem til det. Redegjørelsen skal beskrive metoden for risikovurderingen, ikke bare konklusjonene. Det gjør dokumentasjonen etterprøvbar.

Tiltak er for vage

"Vi vil følge opp" er ikke et tiltak. Loven krever konkrete beskrivelser av hva som er eller vil bli gjort for å håndtere risikoen. Og hvis tiltakene allerede er gjennomført, skal dere beskrive hvilke resultater de har gitt.

Spørreskjema behandles som dokumentasjon

At en leverandør har svart på et spørreskjema er ikke det samme som at risikoen er vurdert. Svarene må bearbeides og vurderes. En stapel med innkomne skjemaer som ingen har sett på er ikke en aktsomhetsvurdering.

De bruker AI til å skrive en generell redegjørelse

Mange virksomheter bruker AI til å generere en redegjørelse uten å ha gjennomført en reell aktsomhetsvurdering i forkant. Resultatet er gjerne velformulert, men generisk. Den mangler konkrete funn, spesifikke risikovurderinger og reelle tiltak.

Forbrukertilsynet har varslet at de skjerper kontrollen av innholdet i redegjørelsene. En redegjørelse som er identisk eller svært lik andre virksomheters redegjørelser, eller som mangler virksomhetsspesifikke funn, vekker mistanke om at det ikke er foretatt noen reell vurdering. Det kan få konsekvenser.

AI er et nyttig verktøy for å strukturere og formulere en redegjørelse. Men grunnlaget må være faktisk gjennomført arbeid. En redegjørelse er dokumentasjon av arbeidet som er gjort, ikke et dokument som erstatter det.

Redegjørelsen oppdateres ikke

Mange publiserer en redegjørelse én gang og tror jobben er gjort. Loven krever at redegjørelsen oppdateres årlig. En redegjørelse fra 2023 som ikke er oppdatert siden er et brudd på loven.